Så var man i gang igjen. Med å skrive blogg. Denne gangen fordi jeg er pålagt å gjøre det, gjennom kurset/MOOCen Smart Læring som jeg er deltaker i. Føler meg ekstremt som en elev nå, fordi jeg har fått en oppgave, som jeg pliktskyldigst utfører idet disse ordene hamres ned i tastaturet, men jeg har egentlig ikke lyst til å gjøre dette. Hvorfor ikke spør du? Jo nå skal du høre....
Den observante bloggleser vil se at innlegget nedenfor dette er nokså gammelt, ja det stammer helt tilbake fra 2010. Jeg skrev altså en blogg på det tidspunktet. Blogg var det store nye da for veldig mange, og jeg tenkte jeg skulle prøve meg. Men hva skulle man skrive om? Jeg definerte fort en målgruppe, mediemann som jeg er, og den målgruppen ble mine elever på mediefag (VGS). Jeg ville at denne bloggen skulle være et sted hvor jeg la ut interessante oppdagelser og innspill som ville berike dem som medieprodusenter, nå og i fremtiden. Jeg var allerede da svært aktiv med å finne ressurser på nettet, og trengte en måte å få delt dette på videre, og havnet slik på blogging som en form for ressursdeling ovenfor en helt spesifikk målgruppe. Hvis du ser litt på eldre innlegg her så skjønner du forhåpentligvis hva jeg snakker om. Og jeg synes ikke dette ser så verst ut, jeg gjorde det jeg hadde satt meg fore en periode. Men hva skjedde? Hva brast så høyt?
Ingen leste bloggen min.
Nå kan jeg skylde på mange faktorer her, Dette var før elevene mine var på twitter (se tidligere innlegg nedenfor om dette), så det var vanskelig for meg å dele blogginnleggene, foruten å fortelle om dem i klasserommet når anledningen bød seg eller det passet sånn. Etter hvert som dette gikk opp for meg fant jeg også andre og for meg mer effektive metoder for å ta vare på/dele ressurser av denne typen (delicious og Evernote, hovedsaklig). Men mest av alt fikk jeg en snikende følelse av at jeg satt å skrev for meg selv, og det var ikke særlig givende i lengden. For meg. Så bloggen døde.
For hver blogg med tusen følgere der ute, finnes det antakelig 1000 med 1 følger. Forfatteren.
Og er det egentlig så farlig? Dersom vi alle skal blogge hele tiden så vil det måtte bli et overskudd av ord i forhold til antall som vil lese, selv med kuratortjenester og RSS som hjelp. Misforstå meg rett, jeg synes det er fantastisk bra at mange blogger om ting de brenner for eller kan noe om. Blogger der ute har gitt meg ny innsikt og satt igang fine tankerekker. Men ikke tving oss alle til å gjøre det, vi kan være gode ambassadører for deling og nettverksbygging og alle mulighetene som ligger i dette, uten at det betyr at vi må skrive lange tekster på en blogg.
Nå det er sagt, så var det egentlig ganske deilig å skrive litt igjen. Om så bare for en selv. Så hvem vet.
Bilde: Throes of Creation by Leonid Pasternak
